Dette bildet er malt av min kjære Bestemor, sikkert for minst 50 år siden. Selv om hun bodde i Sør Sverige, så var hennes hjerte mye i Nord Norge, av mange grunner. Samedraktene er neppe korrekt i farger og mønster, men bildet er malt “med hjertet”.
Som noen vet, så holder jeg på å skrive en svært lite dokumentarisk fortelling om Mitt Liv. Jeg skal straks lage et innlegg om mine svenske aner og svenske familie. Om du ikke har fått med deg de andre innleggene, så finner du de om du klikkerHER. Men det er helt frivillig.
Her har noen tenkt på oss gamlinger sin sikkerhet. Ikke akkurat en samekofte, men en refleksvest høyt i min kjære Lønn.
Det kan jo hende noen har vært engstelig for at vi skal snø fullstendig ned. Vi har jo verken rein eller snøscooter. Men ennå så berger vi oss ganske så bra.
Det er vinter, det er vakkert og det er Samenes Nasjonaldag.
Det nærmeste jeg kan huske om begrepet “ferie” på den tiden, var fri fra skolen. Pappa hadde verken sertifikat eller bil. Bil hadde vi kun kontakt med når svenskene kom nordover hver sommer. Pappa reiste tidlig på anlegg, etter NSB sitt verksted ble lagt ned her på Rognan, og var mye borte. Dette kommer jeg tilbake til senere. Men jeg kan likevel huske turer, mange turer sammen med familien.
Her er jeg sammen med mine to søstre, og bildet er tatt i den berømte Tyskerbrakka. Min eldste søster og jeg har alltid hatt et nært og godt forhold. Det hadde jeg med min andre søster også, men på en annen måte. Hun likte slettes ikke å bli fotografert, men nå ser ikke jeg spesielt blid ut akkurat her. Dessverre døde min yngste søster for den god del år siden.
Men tilbake til turer…
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker situasjonen veldig godt! Min eldste søster og en venninne, Karin Sundby, hadde røket uklar med foreldrene og skulle rømme hjemmefra. På den tiden kunne ikke jenter rømme alene. Derfor ble Karin’s bror, Tor og jeg tatt med som “gisler” for den grusomme urettferdigheten de opplevde i sine hjem.
Vi endte på Osøyra, som du ser på bildet ovenfor. Skjønt det var i en annen tid og en annen årstid, ikke minst. Vi lagde telt av ullfilter/pledd og spiste flatbrød. Jeg skal ikke snakke for min kjære søster, men jeg husker en viss lettelse da “redningsaksjonen” kom syklende og fant oss, etter flere timer.
Jeg skjønner at folk som ikke er spesielt kjent her, blir forvirret av lokale steds navn, men sånn er det nå bare. Jeg har prøvd å ta bilde av et Google kart og prøver å lage en oversikt, og håper det gir et visst inntrykk. Selve sentrum ligger rundt området der Rognan Hotell er markert.
1. Der vi bor i dag.
2. Omtrent der hytta jeg ble født i er og Tyskerbrakka var.
3. Flyplassen. Hele dette området kalles Skansen, og var militært fra gammelt av.
4. Osøyra, langs vakre Saltdalselva. Rett over ligger min kjære Arbeidsplas.Nexans, der jeg jobbet fra 1978 til jeg ble pensjonist.
5. Øyra, som jeg har skrevet mange innlegg om. Herfra går fjorden utover mot Saltstraumen.
6. Rognan Industrikai, og veien ut mot Edelfarm og Tangodden fyr.
7. Her lå NSB sitt anleggs verksted. Til venstre og utenfor bildet finnes Videregående skole og nedlagte Rognan Planteskole.
8. Her i området ligger Barneskola og Ungdomsskola.
9. Slipen Scene, Saltdal Kirke, Sentrum Øst
Her bodde og vokste vår lille familie opp. Min kjære far var snill men det skulle være litt disiplin. Jeg husker dette bildet godt. Pappa brukte fjernutløser på kamera, men det var ikke så lett å få min yngste søster til å smile. Det gikk over til full latter, og noen ekstra turer for pappa for å stille inn kamera. Da ble han en smule streng i blikket.
Dette bildet er ikke fra den lengste turen vi hadde. Men både 17 mai og 1 mai betydde mye. Her er vi foreviget nede på kaia. Jentene ser ut til å samme type kåpe, men sånne detaljer brydde ikke jeg meg om da. Da var det Hornmusikken som stod i fokus. Ja også en is i kjeks hos Johansen.
Her er vi i alle fall på tur. I store slagstøvler til og med. Jeg kan erindre at jeg tok et eller annet på hodet, men hva det var/er, det husker jeg jaggu ikke. Enda så fenomenal hukommelse jeg har, så må jeg bare innrømme at jeg heller ikke husker hvor vi var. Jeg ser at mamma har skjørt på seg, så jeg er litt spent på hvordan vi kom oss dit. Det ligger snø mellom bjørketrærne ser jeg.
Her er jeg ganske så sikker på at vi må være på Tangodden. Der fyrlykta står, og Saltdalsfjorden går over i Skjerstadfjorden. Det var et yndet utfartssted i sin tid, og er det den dag i dag. Jeg kan ennå huske rester av anretninger på bergene som ble brukt til å lage klippfisk. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang så fisk ligge til tørk der. Min eldste søster var i Sverige hos mine besteforeldre en lang periode, men om det er årsaken til at hun ikke er med her, det vet jeg ikke.
Her er vi på fjellet på Vestsida av dalen, nærmere bestemt på Knøvelåsen, og på hytta til onkel Peder og tante Rønnaug. Jeg kan ikke huske sist jeg var oppe der, men det må være nærmere 60 år siden. Ikke langt unna i alle fall. Vi er velsignet med natur på alle kanter og i alle varianter. Men den skrotten som fører dette i pennen, skal i alle fall ikke beskyldes for å ha tråkket stier for mange steder. Det er synd, men et faktum, at sånn er det bare.
Det her mener jeg bestemt er på høyden over Skipmanvik. Det vises ikke på kartet jeg la bilde av ovenfor. Men ser du på kartet helt til venstre, så finner du “Vikveien”. Den går til Halsmoen, Vik, Øksengård, Dverset og Skipmanvik. Det var små steder, men det var skole både i Vik og på Dverset. I dag blir det bare færre og færre skoler og lengre og lengre skolevei. Selv om transporten går en del raskere. Vi syklet mye den veien også som tenåringer. Det var faktisk to kafèer i området der, “langt fra folk”, men veldig populære . Savoy og Iris.
Dette er fra samme side av fjorden som bildet ovenfor på Hals, og på Knoph hytta, som pappa fikk låne noen ganger. Godt nedballet var vi i alle fall. Jeg husker godt den jakka jeg har på. Den hadde mamma sydd om fra et annet plagg! Det var slett ikke uvanlig. Min kjære svigermor snudde til og med snippene på skjortene mine i flere år. I disse miljøfokuserte tider, så er det kanskje noe for ungdommen å satse på ? Eller hva tror dere ?
Knoph, som eide denne hytta var med i motstandsbevegelsen under krigen. Tyskerne tegnet et digert hakekors i Storfloget under krigen. Bildet ovenfor er tatt under Floget. Dette området er også et populært utfartsområde, både vinter og sommer. Knoph og en gjeng, malte det norske flagget over hakekorset på slutten av krigen. Det vakte selvsagt forskjellige følelser. Du kan lese noe om dette i et annet innlegg, om du klikker HER
Et dårlig bilde, men det er for å vise at det var fjord og båt som var den største sjarmen. Dette er fra Sæter, der jeg prøver å imponere min lillebror med hamling og roing. Det var så naturlig å gjøre det, at verken voksne eller unger tenkte risiko. Null svømmekunnskaper og null redningsvester.
I bakgrunnen ligger den berømte Notbåten! Den lagde jeg et eget innlegg om. Der har jeg fått korreksjoner fra en datter av Ole Lagesen og min søster, at Notbåten ble kalt “Tulla Onassis. Kanskje kan det ha noe med denne historien jeg fant på nettet, klikk HER og les…
Ja her ser du. Det kan jo ikke være noen som helst tvil om at JEG må være egoisten i mitt liv. Profilerer meg selv og mitt liv på sosiale medier og gjennom Blogg til og med. Bloggere eller såkalte Influencere har jo blitt en egen klasse i vårt samfunn. Ikke at jeg tenkte på det, når jeg vokste opp, at det var det jeg hadde tenkt å til å bli når jeg ble en gammel kall.
Du finner de første innleggene om mitt liv og du klikker HER
Se det gliset! Her er gutten sin med Brylcreme i håret, eller det var vel helst Chezeline hårkrem jeg brukte på den tiden. Men egentlig så var jeg utrolig beskjeden, særlig ovenfor jenter, selv om det ikke akkurat ser sånn ut på dette bildet.
Men så ble man jo oppstilt til fotografering fra man var knøtteliten! Ja, nå ble jeg jo aldri så stor at det gjorde noe. Men jeg har alltid nådd ned til bakken, selv om jeg sitter og slenger med beina på dette bildet. Buster passer på fremfor inngangen til Tyskerbrakka. Det lå en rekke brakker av denne typen på Høgbakken, noe flere har kommentert.
Men den “fotooppstillinga” fortsatte jo, enten man ville eller ikke. Dette bildet mener jeg bestemt er tatt på Knøvelåsen. For de som ikke er kjent, så er det på fjellet i mot vest i vår sørvendte dal. Det er flere store fjellvann på den siden og en rekke hytter i spredt bebyggelse. Ikke store hyttefelt som man finner i dag. Legg merke til skoene mine! Det var de populære “fotballskoene” med knotter. men som ble brukt slik som vanlige joggesko i dag. De var populære å løpe inn i huset med, når sand og jord løsnet mellom knottene.
Her er egoisten i farta igjen! Dette bildet er tatt i solveggen på hytta til Peder Håkonsen, også på Knøvelåsen. Men jeg klarer ikke å huske hvem fotografen var, eller hvem jeg prøvde å sjarmere.
Å klatre i trær har alltid vært en lidenskap. Det er bare å se på fremsida på bloggen min, så skjønner dere at den lidenskapen ikke har gått over ennå. Uten å dra frem “egoisten” i meg, så var jeg ganske flink til å klatre i trær. Det er mulig jeg hermet etter min eldste søster, som var ekspert på å leke Tarzan! Og jeg kan lover dere, at hun var mer Tarzan enn Jane! Min yngste sønn har jo prestert å kalle meg Apekatt på en campingplass i Sverige, når jeg måtte entre meg til topps i en gran, for å hente ned en badmintonball.
Det var nemlig ikke så mye som var farlig før i tida, i de såkalte “gamle dager”. Jeg kvier meg litt for å bruke det begrepet, for jeg blir jo automatisk en del av av det. Når hodet ikke skjønner at skrotten er gammel – da er det ikke lett! Vi var ikke gamle kroppene før vi hadde vår egen kniv. Her driver vi/jeg på med knivkasting, slett ingen uvanlig lek på den tiden. Det er kanskje ikke verdt at man foreslår det for barnebarn og oldebarn, det kan det fort bli baluba av.
Det var jo ikke bare sånne “farlige” leker som klatring i trær og knivkasting vi holdt på med. Dyr var jo vanlig, og katt har vi hatt så lenge som jeg kan huske. På dette bildet er Pitten, en helt spesiell Mons. Ja, altså han som jeg holder i hendene. Vi var vant til dyr. Det var derfor vi hadde gjerder “før i tida”, for å holde husdyra ute fra tomta. Det var ikke uvanlig å samle “kukaker” etter veien for å bruke som gjødsel i hagen. Vi visste svært godt hvor maten kom fra!
Men det var ikke bare sommerdager, selv om det ofte kan føles sånn. Her er gutten på skitur. Antagelig på Saltfjellet, som var det mest vanlige. Jeg har jo fortalt at min far jobbet i NSB, så hver vinter/påske fikk vi en bunke med gratisbilletter til toget mellom Rognan og Lønsdal. Men det hendte like ofte at vi satt på med lastebilen til Edvardsen, som fraktet folk til fjells i et hus på lasteplanet. (Dette får du se i et senere innlegg).
I vinter har E6 vært stengt mange ganger på Saltfjellet, selv om trasèen er en helt annen enn det var når jeg var ung. Da ble veien automatisk stengt hver vinter og ikke åpnet før neste vår. At Norge var delt i to, var “helt normalt”.
Uten å bemerke det noe mer, så kan man få en følelse av det er slik i dag også, men av helt andre grunner.
Fiske i alle varianter, har også vært en vesentlig del av barne- og ungdomstida. Jeg kan ennå kjenne lukta av sild vi brukte til agn, når vi lå langflate på kaia og fisket i varme sommerdager. Vi bommet agn på fiskebutikkene til Coop’en eller Sundt, og kjøpte ett- eller toøres angler på Næstbybutikken. Jeg var også i perioder i elva og fisket, i den tida bambustrøene fikk stå i fred i skogen langs elva. Jeg ble aldri den store Isfiskeren på Saksenvika, men her er beviset på at jeg har vært der også.
Jeg kan huske den ene gangen at hele fjorden frøs ut til Tangodden fyr. Det har det blitt lagt ut bilder av på facebook for ikke så lenge siden.
Jeg ble aldri noen skiløper av rang. Jeg ble heller ingen skøyteløper, selv om det var en populær sport den tiden ildsjeler holdt liv i Skøytebanen på Rognan.”Verdenseliten” avsluttet hver sesong med besøk til Rognan, Det var tider det!
Jeg gjorde et forsøk på å bli skihopper, uten at det lyktes helt. Jeg hoppet jo lenge på vanlige langrenn ski, men fikk til slutt Hannibal Hoppski! Det var stor stas. Det lengste jeg dro dette til, var å delta i renn her i Lille Fløybakken. Ellers lagde vi hoppbakker langs hele fjellsida, ikke minst i Stabbursbakken og Linebakken. Det var ikke mye ferdigpreparte bakker eller løyper å finne, så det meste av tida gikk med til å ordne bakker og løyper selv.
Det aller meste av underholdning, måtte vi lage selv. Men vi hadde besøk av Sirkus hvert år, så lenge som jeg kan huske. Først var det Sirkus Løwe, som kom med båt, men etterhvert ble Arnardo en fast gjest i bygda vår. Vi unger tilbød oss å hjelpe til så godt vi kunne under frakt og tilrigging av Sirkuset på grusbanen. Håpet var å få gratisbilletter, men det fikk vi aldri. Det var ikke ofte det var råd til å bruke penger på sirkusbilletter.
Men det vi hadde råd til, var å lage sirkus selv i ettertid! Jeg husker godt at vi rigget til med ulltepper og sitteplasser og underholdt både unger og voksne. Her er det innendørs trening! Det er Nils Eriksen som ligger på gulvet og holder meg. Nå fikk jeg ikke strukket ut de lange, slanke bena mine, før bildet ble tatt, men det håper jeg er tilgitt!
Det var vanlig å få lov til å gå på fest når vi ble konfirmert. Jeg husker at jeg fikk lurt meg med på fest før jeg var konfirmert, til og med på lokalet på Sundby. Jeg skal ikke utdype hvordan det foregikk. “Gammeldansene” på ungdomshusene rundt i bygda var utrolig populære, selv om det sikkert hadde sine sider.
Den første festen jeg var på, var jeg så vettskremt at jeg kom meg aldri ut av garderoben. Når jeg kikket inn i lokalet, fikk jeg panikk og smatt tilbake i garderoben. Men jeg likte å danse! Her ser der gutten i full sving med å øve på den populære Twist’en!
Kanskje en av grunnene til at jeg hadde panikk på den første festen, var at jeg var veldig edru. Jeg ble ganske tidlig aktiv i NGU, og avholdsmann. Dette bildet er nok fra et eller annet i denne sammenhengen, jeg kan se NGU nåla på jakkeslaget!
Men akkurat DET . kommer jeg tilbake til i et annet innlegg.
De første delene av denne fortellingen finner du om du klikker HER – eller i arkivet på Blogggen, under Mitt Liv
Båt har vært en stor del av livet mitt. Min kjære far hadde mange båter, men den første, og kanskje mest spesielle, var Notbåten. Det var vanlig med silde snurpere i fjorden på den tiden. Fisket med Not, hadde hjelpebåter, som Lettbåter og Notbåt. Jeg kan faktisk huske en episode en snurper lå ved kai og kastet nota. Den fikk så mye sild at nota revnet.
Jeg kan huske en annen gang vi lurte oss ned i lasterommet på en snurper, som var fullt av sild. Det ble en dramatisk opplevelse, når jeg skled ned i silda og slet noe alvorlig med å komme meg opp. Men jeg kan ikke huske mamma sin reaksjon når jeg kom hjem, med silde slo fra topp til tå. Det er kanskje den type opplevelser vi fortrenger.
Min pappa, Ole Lagesen og Hjalmar Jensen, kjøpte en notbåt sammen. Jeg husker ikke årstallet, men det var ikke så lenge etter vi flyttet inn i Nyhuset. Jeg er ikke helt sikker på hvem som sitter og spiller trekkspill på dette bildet, men det kan være Ole Lagesen. Han var med i Hornorkestret i mange år.
Men det huset fremme i båten, bygde min far etter at han overtok eierskapet til båten. Ikke det vakreste, men det fungerte veldig godt.
Ole Lagesen var lensmannsbetjent i bygda vår. Dette bildet er tatt i hagen til han og hans kone Ågot. Her sammen med mamma og pappa. Når min pappa kom fra Sverige med mamma, rett etter krigen, fikk de bo ikke så langt unna huset til Ole Lagesen og Hjalmar Jensen (se under), så det var ikke rart de ble omgangs venner hele livet. Da var det heller ikke unaturlig at vi ungene fikk et nært forhold.
Den tredje skipsrederen, var Hjalmar Jensen. Han jobbet på Drageslipen. Jeg fant dessverre ikke noe bilde der kona, Karen, var med på. Karen og Ågot var søstre. På dette bildet er hans to sønner, Knut og Helge, sammen med meg og min yngre bror. Hvem den karen til høyre er, er jeg usikker på. Jeg har en svak erindring om hvor bildet er tatt, men det er ikke så lett for en gammel kall å huske alle detaljer.
Her har vi to av Skipsrederne i aksjon, Ole og pappa. Jeg husker at motoren var en Solo diesel, med et ukjent antall av hestekrefter. Men jeg minnes at den ikke var lett å sveive i gang, i alle fall ikke for en så lett i ræva som meg. Men det var om å gjøre å få av sveiva når den startet, så “vi” ikke ble med svinghjulet rundt. Det kunne få dramatiske følger.
Pappa overtok eierskapet til båten fra de andre to, etter relativt kort tid. Båten var utrolig stødig og rommet “all verden”, for å bruke det begrepet. Her er vi på tur utover fjorden, i et litt ruskete vær. Min lillebror ser ikke spesielt komfortabel ut, mens vi andre smiler tappert og syns det er “litt artig”. Den observante legger sikkert merke til mangelen av redningsvester.
Jeg husker spesielt en tur, der bare mamma og jeg var med. Da gikk turen utover fjorden, gjennom Saltstraumen og til Bodø, der vi overnattet på Småbåthavna. Det var faktisk en stor opplevelse den gangen.
Hvis dere legger merke til venstre hånden min, så er det en “rullings”, ja altså en lekerullings. Jeg var jo nestkommanderende ombord, så det så. Lite ante jeg den gangen at jeg skulle bli en storrøyker, som sikkert bidro til lungekreften jeg fikk konstatert i fjor, men operert bort.
Turen gikk videre fra Bodø og til Sandhornøya, og min fars fødested på Sæter. Her er et bilde av barndomshjemmet hans. Det er tatt under et mye tidligere besøk. Jeg tror det er mamma vi ser midt i bildet, og meg i forkant. Vi var på besøk der i voksen alder også, men etter at søskenbarnene mine, Håkon og Kjell døde, så har vi ikke vært der.
Her er et annet bilde derfra, fra den turen. Der er min mamma til venstre, og jeg og mine to søstre. Kanskje det er noen som kan bidra med opplysninger om de andre personene?
Dette bildet er i alle fall fra turen med Notbåten. Her er jeg ute og frakter min mamma fra og til Notbåten, så vi måtte ankre opp, siden det ikke var noen brygge der å fortøye båter til.
Kunsten å ro kom inn med “morsmelka” for oss på den tiden. Det var liksom ikke noe noen spurte om man kunne eller ikke. Jeg husker mange år etterpå, da min kjære, jeg og våre to sønner var på en hytte ved sjøen. Da sendte jeg min eldste sønn ut i en liten robåt uten tanke på at han ikke kunne ro! Da gikk det opp for meg at de nye generasjoner ikke fikk det inn med morsmelka på samme måte som vi.
Da ble det kurs i roing den sommeren!
Det ble mange turer og mange minner med den gamle og stødige Notbåten. Her er det min svoger Odd Madsen som er “rormann”. Det var på den tiden min eldste søster begynte å jobbe i gartneriet hans, som lå i Osveien på Rognan. Kanskje det er noen som husker det? Det var nok forut for sin tid. Det var ikke så mye fokus på hager og blomster da, som det er i dag.
Det var populært å bli med på tur med Notbåten. Som sagt så rommet den utrolig mye. Her er Berit Lagesen med, datter av Ole Lagesen, og barndomsvenninne av min yngste søster. Til høyre for meg sittet Elbjørg Jensen, og fremfor henne mannen, Arvid Jensen. Arvid jobbet på Dragselipen, og var en habil kar på Stortromma i Hornmusikken. Jeg kan huske at jeg elsket å gå ved siden av stortromma både på 17 og 1 mai!
I dag er det bare jeg som lever av disse.
Her gjør vi klart for å dra på tur med “Svenskegjengen”, mine besteforeldre og søskenbarn. Jeg skal skrive mer om “Svenskegjengen” i et annet innlegg. Men jeg vet at fjorden, båt og fiske, var en lidenskap for hele gjengen, hver sommer.
Bestefar og Bestemor var ikke akkurat kledd for tur på sjøen. Men på den tiden så fungerte det aller meste. Jeg tror ikke begrepet “Mote” var oppfunnet, ikke som jeg erindrer i alle fall.
Legg merke til vogna på bildet ovenfor. Den var laget av min far, og det var med den jeg dro material fra Tyskerbrakka og ned til Nyhuset vårt i Tyriveien.
Det var ikke uvanlig at vi dro ut, og hadde med oss middagsmat og koste oss i mange timer. Her var det romslig og plass til å bevege seg.
Jeg kan ikke huske at båten noen gang fikk noe annet navn enn “Notbåten”. Men navnet skjemmer ingen. Jeg kan heller ikke huske hvordan den endte sine dager. Her er det jeg som sitter til rors, på tur fra Rognan. Hvor ferden gikk den gang, husker jeg ikke. Men den får være avslutningen på denne fortellingen.
Så får vi se om Notbåten dukker opp flere ganger “I Mitt Liv”.
Har du ikke fått med deg de to første delene av fortellingen om mitt liv, så kan du klikke her – DEL 1 og DEL 2
Jeg kunne nok ha skrevet mange innlegg om leker og herlighet de første barneårene, men jeg må jo videre i livet. Derfor nøyer jeg meg med en link til et innlegg om leker jeg lagde for lenge siden. Det gir i alle fall en viss oversikt over forskjellige leker da jeg var unge. Klikk HER så finner du det.
Det skjedde mye i vårt lille samfunn på den tiden. Det var full aktivitet langs hele fjæra, og bebyggelsen vokste stadig lenger mot sør. Den veien dere ser midt i bildet, var gamle Rv 50 (forløper for E6) Denne “hovedgata” ble imidlertid flyttet til venstre for bebyggelsen dere ser på bildet, når jeg var svært ung. Vi klarte å tigge oss til mange turer med lastebiler når ny veien ble bygd.
E6 er som kjent i dag flyttet utenom sentrum.
Det tømmerhuset dere ser litt over midten og til venstre i bildet (like ved en treklynge) skulle bli mitt tredje hjem, mens nyhuset vårt ble bygd. Vi bodde tre familier, med tilsammen 8 unger i det huset, i nesten et år. Ikke spør meg hvordan det fungerte, men det gikk med liv og lyst.
Samtidig med Tyskerbrakka ble revet, og skulle bli materialer til vårt nye hus, pågikk større bygnings prosjekter i lokalsamfunnet. Herredshuset, eller Rådhuset som det heter i dag, kom litt senere Men var et yndet sted for oss unger på kveldstid. Sånne byggeplasser var spennende.
Dette er neppe det siste bildet som er tatt utenfor Tyskerbrakka, men det får være en slags “avskjed” med den. Her er min eldste søster og jeg (de to gjenlevende ungene til mamma og pappa). Jeg holder både bestefar og onkel Kalle i hendene. Sansen for “Å holde hender”, er noe jeg visst aldri kommer til å bli kvitt. Bak meg står min bestemor med et godt grep, og til høyre mamma og pappa.
Jeg var mellom 6 og 7 år under byggeprosessen av vårt nye hus. Men jeg var “mannen” i huset etter min pappa. Hvor mange lass med material jeg dro ned på vogn fra Høgbakken og til tomta vår, det aner jeg ikke. Jeg aner heller ikke hvor mange rustne “tyskerspiker” jeg dro ut av planker og bord. Men det var ikke få. Det jeg imidlertid er sikker på, er at jeg ikke tok skade av et eneste lass material eller en eneste rusten spiker.
Pappa jobbet full dag på Jernbaneverkstedet. Det var stor fokus på byggingen av Nordlandsbanen. Mye av bygningene står der den dag i dag, rett etter søndre avkjøring fra E6 og innfartsveien til Rognan. (På andre siden av veien for Industriområdet, Byggsentret, etc…). På denne tiden ble Nordlandsbanen ferdigstilt fra Lønsdal til Røkland. I 1958 ble den åpnet ned til Rognan og til Fauske.
Før åpninga av Nordlandsbanen til Rognan, syklet vi de 15 km’ene opp til Røkland for å se på toget. Etterpå ble det vanlig at ungdom dro på Jernbanestasjonen for å se på toget når det kom. To minutters intens opplevelse av den store verden, før toget fløytet og fortsatte nord eller sørover. Mon tro om noen av dagens ungdommer klarer å fatte at vi fant glede i dette?
Tagging er i dag blitt en anerkjent kunstart. Det er ikke til å stikke under en stol at det ble krotet en del budskap av ulik karakter, i og rundt inngangspartiet på stasjonsbygningen. En veldig tidlig form for tagging.
En gang kom Stasjonsmesteren overraskende ut og overrumplet meg og en kompis. Vi fikk skrubber og vaskebøtte i hendene, og de som måtte skrubbe ned hele inngangspartiet, var vi! Jeg husker ikke en gang OM vi hadde tagget noe, men jeg tror Stasjonsmesteren hadde det moro når han beskuet vår innsats.
En annen yndet “sport” var å legge ett øringer eller to øringer på jernbanesporet før toget kom, og finne de flatklemte myntene etterpå. Men det tør jeg for all del ikke fortelle her.
Nå sporet jeg helt av byggingen av vårt nye hus. Bilder fra den tiden er ikke så lett å finne. Men jeg vet at pappa jobbet døgnet rundt på huset (etter arbeidstid på Jernbaneverkstedet). Her er mamma, og antagelig min yngre bror, med kaffe.
Huset begynner å ta form utvendig. Andre etasje ble ikke ferdigstilt før mange år etterpå, så vi måtte dele rom. Jeg husker det var sprengkald vinter når vi flyttet inn, og mye fyring for å få varmen i huset. Men jeg kunne føle stoltheten over å flytte inn i nytt hus.
Her ble det tid til fotografering for en del av dugnadsgjengen. Jeg har bare en viss formening om at mamma sine nærmeste, brukte mye av ferien sin på jobbing når de kom til Rognan. Men det tenkte ikke guttunger så mye over da. Det var bare en utrolig glede og stas over å få besøk av “slekta fra utlandet”.
Ikke minst Onkel Arne, som ikke minst bidro som sjåfør. Dette er et dårlig bilde, men viser i alle fall at Svenskbilen er kommet utenfor det nye huset. Hvor mange forskjellig biler min bestefar hadde gjennom alle disse årene, har jeg ingen anelse om. Men det var mange.
Som sagt, så foregikk det mye i lokalsamfunnet. Dette bygget huset Barneskolen, eller Folkeskolen, som det het på den tiden. Der fikk jeg bare noen timer undervisning. Det var når jeg fikk tigget meg til å bli med min eldste søster, når hun gikk på skolen der. Det var ikke mange gangene, men jeg husker det godt.
Bygget står der den dag i dag, rett nedenfor vår vakre kirke. Det er sikkert noen som har minner fra sin skolegang her.
Den nye skolen var under bygging på samme tid som vårt nye hus, og ville stå ferdig til jeg fyllte 7 år og ble skolepliktig. Dette bildet er helt nytt. men det er de samme bygningene som ble reist på det tidspunktet. I likhet med Herredshuset/Rådhuset, var denne bygningen utrolig spennende å utforske på kveldstid.
Jeg husker det var en solid snøvinter i byggeperioden. Vi var noen kompiser som fant ut at vi skulle hoppe ut av vinduene i andre etasje, og gjorde det også. Der stod vi, bom fast i snøskavlene. Heldigvis kom faren til en av oss (Ligningsjef Sundby) fra jobb og oppdaget oss. Det tok en god stund før han fikk måket oss opp. Jeg vet ikke om han syns vi hadde fått straff nok, for jeg kan ikke huske at det vanket kjeft fra verken han eller andre.
Her er et bilde av klassen min på Folkeskola. De lærerne jeg husker best, er fru Rist og Tverbakk. Men nå er jeg jo gammel og glemsk, så andre har sikkert mer informasjon. Det er tydelige at “moten” for jenter var skjerf. Skjønt, jeg er langt fra sikker på at vi hadde hørt ordet “mote” på den tiden.
Har du klart å lokalisere meg ? Hvis ikke, så står jeg helt til venstre i bilde. Hvem alle de andre er, finner i alle fall de lokalkjente ut av. Det er jeg sikker på”
Tusen takk for at du følger meg i min fortelling om mitt liv!
Det kan hende det blir et par dager før neste innlegg.
Jeg gjør oppmerksom på at dette ikke er en “dokumentar”, men en fortelling om hvordan jeg husker opplevelser fra mitt liv. Vi har en aktiv og svært dyktig Lokalhistorisk forening i bygda. Veldig mye lokalhistorie er dokumentert på betydelig bedre måte enn hva min fortelling vil være.
Første del av fortellingen finner du om du klikker HER
Her har jeg blitt plassert til fotografering fremfor Tyskerbrakka vi bodde i. Hunden vår “Buster” passer på meg, den var utrolig snill og klok.
Mitt Liv, del 2
Naturlig nok, så husker jeg ikke flyttinga opp til Høgbakken og Tyskerbrakka. Men jeg husker veldig godt mange episoder fra tiden vi bodde der, frem til jeg var 7 år. Som unge, var dette en herlig og spennende tid. I ettertid, kan jeg bare forestille meg de krevende utfordringer det var for mine og andres foreldre.
Min far jobbet en tid hos sin bror, med blikkenslager arbeid. Men jeg har en formening om at han utførte mye arbeid privat. Jeg fant en arbeidsbok etter han, som forteller ganske mye om hva han var med å produsere på den tiden. Etter hvert fikk han jobb på verkstedet til NSB, i forbindelse med byggingen av Nordlandsbanen. Han hadde også en periode på Hydro i Glomfjord, før han begynte fast i NSB.
Min kjære far måtte kunne mye selvlært matematikk. Her er mål og nøye oppføringer til noe jeg mener må være et beslag til en kjøkkenbenk. Eivind Indregård var sentral i musikklivet i bygda, også som dirigent for Rognan Hornorkester.
Her er det produksjon av beslag til Saltdal Sykehjem, som da lå der Heimly er i dag.
Denne produksjonen og leveransen til Helmer Johansen, syns jeg er artig. Han drev bakeri og også utsalg av Iskrem. Jeg får nesten vann i munnen på tanken, den iskremen i kjeks derfra. Den glemmer jeg aldri. Men at pappa lagde utstyr til dette, det husker jeg ikke.
Vensmoen Sanatorium var en solid kunde. Det var dit min far var på vei med motorsykkelen, da han havnet i en ulykke ved Rønningen. Han fikk store skader i underlivet, men overlevde takket være en utrolig dyktig kirurg på sykehuset i Bodø.
Vi unger hadde et fritt og spennende liv. Tyskerbrakka lå rett nord for huset til Otto Spørck, eier av Spørck kafèen i sentrum. Rett over veien for brakka, lå betongfabrikken til Ingebrigtsen. Ut mot veien var det en diger jerntrakt, som lastebilene tippet støypsand i. Derfra gikk det et skovlband, som fraktet sand opp i siloen. Dette var utrolig fascinerende og spennende for en guttunge. Jeg husker en gang jeg lurte meg bak en lastebil som skulle tippe sand, og klatret opp på lasteplanet. Men jeg sklei ned når platten ble for bratt, og fikk foten mellom jerntrakta og lasteplanet på bilen. Heldigvis fikk sjåføren en forutanelse, og stoppet bilen for å sjekke bak. Da var ikke mye om å gjøre før foten ble klemt av. Jeg husker ikke han sa noe til meg, men bar meg over veien og inn til min mamma. Jeg prøvde meg aldri på dette senere.
Jeg har et flott bilde av Ingebrigtsen-stein et sted, men det fant jeg ikke , og steinen ligger under snøen. Men jeg tok en tur i kjelleren her, og fikk et bilde av en vegg som ikke er pusset. Det gir et brukbart inntrykk, håper jeg.
I fortsettelsen av betongfabrikken, var det flere lagerbygninger. Der holdt også bilverkstedet til Ragnar Løding til. Det fantes mange utrangerte militærkjøretøyer, som vi unger hadde utrolig mye moro med. All denne aktiviteten ble etter hvert flyttet ned i det området Betongfabrikken ligger i dag. Nå er det lenge siden det ble laget betong der, og i alle fall støpt bygnings stein. Men jeg kan ennå kjenne duften av «rykende fersk» bygnings stein. Den var en solid forløper for dagens Lecastein.
Den dag i dag, står det mye vakker furuskog i bygda. Mye er fjernet fra de sentrumsnære områdene, Men den klorer seg fast, akkurat som en innfødt Saltdaling gjør det.
Men jeg husker en gang jeg ble så fascinert av maur og en maurtue, så jeg satte meg midt i den. Der satt jeg, paralysert av mauren som «omfavnet» meg i et stadig større omfang. Jeg må ha vært et fantastisk syn når min kjære mamma fant meg.I det hele tatt så var den tette furuskogen et eventyr for oss unger. Der utspant seg de mest fantastiske leker, og noe alvor. Man ble tidlig involvert i “krigen” mellom Rognangjengen og Høgbakkgjengen. Jeg fikk etterhvert et dilemma, da jeg som 7 åring flyttet fra Høgbakken til Rognan. Jeg kan huske en gang jeg ble “fanget” og bundet til et tre og forlatt. Men jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt på før jeg kom meg løs. Kanskje er det den solide fururota som har gjort at man har en sånn inderlig kjærlighet til hjemstedet?
Deler av det flyplassområdet som tyskerne bygde under krigen, er fremdeles regulert som flyplass. Nå er det til og med kommet en Hangar der.
Området brukes til fallskjermhopping, men er også svært nyttig til arrangementer som MC treff og Sirkus. Jeg lagde et innlegg for en god stund siden om et Nasjonalt MC stevne som ble arrangert her. Om du har lyst å lese det, så klikker du HER
Det nye området for betongfabrikken, bilverksted og lagerbygg, ble flyttet inn mot Skansen og flyplassområdet tyskerne hadde bygget. Taxi stripene var i betong og bunnsolid laget. Jeg husker at det var svart bek mellom hver seksjon. Dette skrapte vi ut på varme sommerdager og brukte som tyggegummi. Det var ikke mye «kjøpingsgodt» som vanket i de tider.
Her er et bilde av “Giæver gården” til venstre, og “Giæver bakken” til høyre. I den bakken hadde vi det mye moro vinterstid. Jeg hadde problemer med å si “K og G”, men brydde meg ikke så mye når jeg ble ertet da jeg ropte: “Unna i battann tula i nattan”.
Men jeg glemmer ikke en gang min kjære mamma hadde bakt en bløtkake, uten at jeg husker anledningen. Da klarte jeg ikke å styre meg, men stakk inn fingeren for å få en smak. Da hørte jeg mamma kom, og skulle gjemme meg bak døra, men sprang rett i døra så leppa sprakk. De rakk ikke kjefte på meg, for det bar rett til Dr Giæver for å sy. Det arret har jeg ennå i leppa som et spesielt minne.
Som jeg nevnte i første del, så flyttet den nærmeste familien til min mamma etter henne. Men de klarte aldri å finne seg til rette her på Rognan, så de flyttet tilbake til Kalmar. Ganske ofte sendte min bestemor Bladpakker. Runde pakker som var gjenkjennelige på formen. Det var stor stas når vi var på Posthuset og åpnet boks 218, og fant rullen med svenske blader, deriblant Kalle Anka. Jeg tror jeg leste svensk bedre enn norsk på den tiden. Hver høst så fikk vi sendt en større pakke. Den kunne vi kjenne duften av når vi kom inn på posthuset, for den inneholdt mye frukt, hvor noe hadde fått litt hard medfart på turen. Men spenningen var der uansett. Vi mennesker har nok tapt noe av den kontakten “Post/pakker/brev” var på den tiden. Men mister man noe så vinner man noe annet.
Her er en litt moderne versjon av Melkerampa, men ganske lik. Tenk at da fikk Melkespannene stå i fred, fra bøndene satte de ut til Melkebilen kom og hentet dit. Jeg har tilbrakt noen timer i sånne ramper, men aldri at det falt oss inn å ødelegge noe som helst.
Like sikkert som trekkfuglene kom, så kom mine besteforeldre kjørende til Rognan. Hver eneste sommer, helt til helsa og sykdom gjorde det umulig. Den dagen vi visste de skulle komme, så trasket vi ungene langt oppover bygda og fant oss en melkerampe hvor vi satt og ventet. Vi dro ut tidlig på morgenen, enda vi visste det ville bli ettermiddag før de kom kjørende, via Umbukta og Mo. I mellomtiden skrev vi bilnummer, en helt vanlig og populær hobby på den tiden. Da fikk vi en smak av den store verden, når det en sjelden gang kom utenlandske biler forbi. Det hadde kanskje blitt en uholdbar hobby i dag, med dagens trafikk.
Her sitter jeg på stigbrettet på bestefar sin bil, utenfor Tysker brakka vår. Det var en stolt kar, det kan jeg love dere.
Det var et eventyr når besteforeldre og onkel og barna hans dukket opp omsider. Det var slett ikke vanlig med biler på den tiden, og i alle fall ikke utenlandske. Men det hadde vi, hver eneste sommer. Jeg kan faktisk kjenne følelsen av den spenningen den dag i dag. Men med en dyp og inderlig respekt for de som kjørte den lange veien fra sør i Sverige og hit, for å besøke sin datter og hennes familie.
Fortsettelse følger.
Tusen takk for at du vil følge meg i denne fortellingen om mitt liv.
