Vær har vi i alle fall….

Nå fyrer vi ikke i ovnen så ofte, siden det kom varmepumpe i huset – og i alle fall ikke i den ovnen som dukket opp da vi rev et Uthus/Skur etter mine kjære foreldre. Det kan du se om du klikker HER.

Men det er artig å bruke ovnen som mål på snømengden…..

I sommer, når vi rev skuret og den gamle ovnen dukket opp…

Tatt for ikke så veldig lenge siden….

Dette er tatt i dag, 16 mars 2020…

Så vær har vi i alle fall, i alle varianter, og det vet vi  å sette pris på i dette vakre landet vårt….

Det er ikke så ofte vinden tar så vi merker det, her i sentrum av Rognan. Men jeg tok videoen over . gjennom terrassedøra i går kveld. Da var “han” artig…. Klikk i bildet (på pila) så får du det litt artig du også…

Men “Han Storm” gadd ikke flytte all snøen vekk fra innkjørselen.. så da måtte gamlingen til….. 

Kanskje det holder nå? – Ja det er i alle fall lov å spørre,,,,,, 

 

Frodith i farger… dag 2 Grønn

Nå bærer det i gang med utfordringer i farger 😀 Ta en tur innom Frodith så finner du fort ut hva det går ut på, det er bare å klikke HER.

Jeg er ikke sikker på at jeg vet hvordan hver farge ser ut… men har habil assistanse i hjemmet. 😀

 

Første utfordring, den Blå – finner du om du klikker HER

Blå

Grønn

Gul

Rød

Turkis

Lilla

Burgunder

Orange

Rosa 

Her er min grønne:

Et deilig minne fra grønne tider.

Duften av jord og vakre små spirer.

Minnene gleder men aldri bestrider:

“At alt har en ende, en akk som jeg lider. ”

Men Frodith oss fenger med smil og med iver!

Inflasjon i Ungdomsbilder….

 

Nå hagler det av “ha,ha’er” etter “likes” på floraen av ungdomsbilder. Derfor legger jeg ut dette på nytt, så regner jeg med at folket har sett nok av meg på en stund……. 😀 😀 😀 

Ja her ser du. Det kan jo ikke være noen som helst tvil om at JEG må være egoisten i mitt liv. Profilerer meg selv og mitt liv på sosiale medier og gjennom Blogg til og med. Bloggere eller såkalte Influencere har jo blitt en egen klasse i vårt samfunn. Ikke at jeg tenkte på det, når jeg vokste opp, at det var det jeg hadde tenkt å til å bli når jeg ble en gammel kall.

Du finner de første innleggene om mitt liv og du klikker HER

Se det gliset! Her er gutten sin med Brylcreme i håret, eller det var vel helst Chezeline hårkrem jeg brukte på den tiden. Men egentlig så var jeg utrolig beskjeden, særlig ovenfor jenter, selv om det ikke akkurat ser sånn ut på dette bildet. 

Men så ble man jo oppstilt til fotografering fra man var knøtteliten! Ja, nå ble jeg jo aldri så stor at det gjorde noe. Men jeg har alltid nådd ned til bakken, selv om jeg sitter og slenger med beina på dette bildet. Buster passer på fremfor inngangen til Tyskerbrakka. Det lå en rekke brakker av denne typen på Høgbakken, noe flere har kommentert. 

Men den “fotooppstillinga” fortsatte jo, enten man ville eller ikke. Dette bildet mener jeg bestemt er tatt på Knøvelåsen. For de som ikke er kjent, så er det på fjellet i mot vest i vår sørvendte dal. Det er flere store fjellvann på den siden og en rekke hytter i spredt bebyggelse. Ikke store hyttefelt som man finner i  dag. Legg merke til skoene mine! Det var de populære “fotballskoene” med knotter. men som ble brukt slik som vanlige joggesko i dag.  De var populære å løpe inn i huset med, når sand og jord løsnet mellom knottene. 

Her er egoisten i farta igjen! Dette bildet er tatt i solveggen på hytta til Peder Håkonsen, også på Knøvelåsen. Men jeg klarer ikke å huske hvem fotografen var, eller hvem jeg prøvde å sjarmere. 

Å klatre i trær har alltid vært en lidenskap. Det er bare å se på fremsida på bloggen min, så skjønner dere at den lidenskapen ikke har gått over ennå. Uten å dra frem “egoisten” i meg, så var jeg ganske flink til å klatre i trær. Det er mulig jeg hermet etter min eldste søster, som var ekspert på å leke Tarzan! Og jeg kan lover dere, at hun var mer Tarzan enn Jane! Min yngste sønn har jo prestert å kalle meg Apekatt på en campingplass i Sverige, når jeg måtte entre meg til topps i en gran, for å hente ned en badmintonball. 

Det var nemlig ikke så mye som var farlig før i tida, i de såkalte “gamle dager”. Jeg kvier meg litt for å bruke det begrepet, for jeg blir jo automatisk en del av av det. Når hodet ikke skjønner at skrotten er gammel – da er det ikke lett! Vi var ikke gamle kroppene før vi hadde vår egen kniv. Her driver vi/jeg på med knivkasting, slett ingen uvanlig lek på den tiden. Det er kanskje ikke verdt at man foreslår det for barnebarn og oldebarn, det kan det fort bli baluba av.

Det var jo ikke bare sånne “farlige” leker som klatring i trær og knivkasting vi holdt på med. Dyr var jo vanlig, og katt har vi  hatt så lenge som jeg kan huske. På dette bildet er Pitten, en helt spesiell Mons. Ja, altså han som jeg holder i hendene. Vi var vant til dyr. Det var derfor vi hadde gjerder “før i tida”, for å holde husdyra ute fra tomta. Det var ikke uvanlig å samle “kukaker” etter veien for å bruke som gjødsel i hagen. Vi visste svært godt hvor maten kom fra!

Men det var ikke bare sommerdager, selv om det ofte kan føles sånn. Her er gutten på skitur. Antagelig på Saltfjellet, som var det mest vanlige. Jeg har jo fortalt at min far jobbet i NSB, så hver vinter/påske fikk vi en bunke med gratisbilletter til toget mellom Rognan og Lønsdal. Men det hendte like ofte at vi satt på med lastebilen til Edvardsen, som fraktet folk til fjells i et hus på lasteplanet. (Dette får du se i et senere innlegg).

I vinter har E6 vært stengt mange ganger på Saltfjellet, selv om trasèen er en helt annen enn det var når jeg var ung. Da ble veien automatisk stengt hver vinter og ikke åpnet før neste vår. At Norge var delt i to, var “helt normalt”.

Uten å bemerke det noe mer, så kan man få en følelse av det er slik i dag også, men av helt andre grunner. 

Fiske i alle varianter, har også vært en vesentlig del av barne- og ungdomstida. Jeg kan ennå kjenne lukta av sild vi brukte til agn, når vi lå langflate på kaia og fisket i varme sommerdager. Vi bommet agn på fiskebutikkene til Coop’en eller Sundt, og kjøpte ett- eller toøres angler på Næstbybutikken. Jeg var også i perioder i elva og fisket, i den tida bambustrøene fikk stå i fred i skogen langs elva. Jeg ble aldri den store Isfiskeren på Saksenvika, men her er beviset på at jeg har vært der også.

Jeg kan huske den ene gangen at hele fjorden frøs ut til Tangodden fyr. Det har det blitt lagt ut bilder av på facebook for ikke så lenge siden. 

Jeg ble aldri noen skiløper av rang. Jeg ble heller ingen skøyteløper, selv om det var en populær sport den tiden ildsjeler holdt liv i Skøytebanen på Rognan.”Verdenseliten” avsluttet hver sesong med besøk til Rognan, Det var tider det!

Jeg gjorde et forsøk på å bli skihopper, uten at det lyktes helt. Jeg hoppet jo lenge på vanlige langrenn ski, men fikk til slutt Hannibal Hoppski! Det var stor stas. Det lengste jeg dro dette til, var å delta i renn her i Lille Fløybakken. Ellers lagde vi hoppbakker langs hele fjellsida, ikke minst i Stabbursbakken og Linebakken. Det var ikke mye ferdigpreparte bakker eller løyper å finne, så det meste av tida gikk med til å ordne bakker og løyper selv. 

Det aller meste av underholdning, måtte vi lage selv. Men vi hadde besøk av Sirkus hvert år, så lenge som jeg kan huske. Først var det Sirkus Løwe, som kom med båt, men etterhvert ble Arnardo en fast gjest i bygda vår. Vi unger tilbød oss å hjelpe til så godt vi kunne under frakt og tilrigging av Sirkuset på grusbanen. Håpet var å få gratisbilletter, men det fikk vi aldri. Det var ikke ofte det var råd til å bruke penger på sirkusbilletter.

Men det vi hadde råd til, var å lage sirkus selv i ettertid! Jeg husker godt at vi rigget til med ulltepper og sitteplasser og underholdt både unger og voksne. Her er det innendørs trening! Det er Nils Eriksen som ligger på gulvet og holder meg. Nå fikk jeg ikke strukket ut de lange, slanke bena mine, før bildet ble tatt, men det håper jeg er tilgitt!

Det var vanlig å få lov til å gå på fest når vi ble konfirmert. Jeg husker at jeg fikk lurt meg med på fest før jeg var konfirmert, til og med på lokalet på Sundby. Jeg skal ikke utdype hvordan det foregikk. “Gammeldansene” på ungdomshusene rundt i bygda var utrolig populære, selv om det sikkert hadde sine sider.

Den første festen jeg var på, var jeg så vettskremt at jeg kom meg aldri ut av garderoben. Når jeg kikket inn i lokalet, fikk jeg panikk og smatt tilbake i garderoben. Men jeg likte å danse! Her ser der gutten i full sving med å øve på den populære Twist’en! 

Kanskje en av grunnene til at jeg hadde panikk på den første festen, var at jeg var veldig edru. Jeg ble ganske tidlig aktiv i NGU, og avholdsmann.  Dette bildet er nok fra et eller annet i denne sammenhengen, jeg kan se NGU nåla på jakkeslaget!

Men akkurat DET . kommer jeg tilbake til i et annet innlegg.

Tusen takk for følget!

Himmelens solidaritet….

 Når det er som det er, må det bli som det blir….

Det laver ned.

Men så har man noe å puske med i disse merkelige dager.

Det gjelder å holde seg mest mulig isolert.

Men du verden så heldige vi er i disse tider.

Nå er vi gamle og skrøpelige blitt midt i målgruppa.

Akkurat det er jo ikke så heldig akkurat.

Men alle de muligheter vi kan kommunisere på! 

Selv når karantene og isolasjon er som verst.

Vi som har opplevd tider da vi måtte på telegrafen for å ringe.

Den hadde vel blitt stengt om det var som det var i dag.

Da var det å sende et brev.

Det tok jo sin tid.

Men vi gamle og skrøpelige har nå bidratt til å gjøre det lettere på den måten.

Og ikke minst til å fylle opp bankboka til Staten.

Sånn at de kan bruke penger nå til å begrense skader.

Men så er det noen som ikke bryr seg.

Som gir faen!

Det er synd.

Men nå laver det ned.

Det er ikke snøen som falt i fjor.

Den er borte.

Måtte denne rare tida også bli borte.

Sånn at snøen til neste år også kan lave ned.

Både på oss gamle og de unge.

For sånn sett er vi like.

Snøen gjør ikke noen forskjell.

Den er veldig fin og solidarisk på den måten.

 

Nå er tiden inne for å ta vare på hverandre.

Vi skal møtes i vårt vakre sentrum i fremtiden også. 

Nå tar jeg meg en “Bridge” –

om det ikke hjelper over disse “trøblete tider” så gjør det ikke vondt!

Ta vare på hverandre og lykke til.

Frodith i farger… dag 1 Blå

Nå bærer det i gang med utfordringer i farger 😀

Det er helt sikkert fornuftig å sette litt farge på tilværelsen i disse tider.

Ta en tur innom Frodith så finner du fort ut hva det går ut på, det er bare å klikke HER.

Jeg er ikke sikker på at jeg vet hvordan hver farge ser ut… men har habil assistanse i hjemmet. :D

Blå

Grønn

Gul

Rød

Turkis

Lilla

Burgunder

Orange

Rosa 

Her kommer min blå:

Når tuten strutter fra snippen så trang.

Med jakke og sløyfe og knapper som skinner.

Da sprettes korken med jubel og sang.

Og bobler skjenkes i glasset til kvinner.

Frodith har åpnet sitt fargeskrin.

Farger skal skinne på dagen din. 

 

 

 

… — … Neida, så ille var det ikke…..

Historien om Mitt Liv fortsetter ufortrødent videre, selv i de store utfordringer nasjonen står ovenfor nå. Jeg satser på at det går bra. Så mitt lille SOS ovenfor kan brukes som det passer…..

Her finner du linker til tidligere innlegg om Mitt Liv…

Del 1 – Innledninga

Del 2 – De første leveår

Del 3 – Oppvekst i Tysker brakka

Del 4 – Flytting i nytt hus

Del 5 – Notbåten, herlige minner

Del 6 – Litt egoistisk fokus

Del 7 – Vi og noen andre familier

Del 8 – Noen svenske aner

Del 9 – Flere svenske minner

Del 10 – Ut på skoleveien

Del 11 – Reklameminner fra svunne tider

Del 12 – Med grønne blikk fra Wittenberg

Del 13 – På russetur som Grønnruss

Del 14 – Skoleskipet Gann

Del 15 – Farvel Norge og til sjøss

Etter min relativt korte karrière som sjømann, på under et år, så kom jeg hjem til Rognan i Juni 1967. Omtrent på den tiden raste “Seksdagers krigen” som verst mellom Israel og Egypt med allierte. Her hjemme på berget, ble Tjeldsundbrua åpnet det året, og Bjørn Dæhlie ble født. Lyn ble Norgesmester i fotball og Bodø Glimt ble nord norsk mester. På den tiden fikk ikke Nord Norske lag delta i den nasjonale serien.

Jeg kom hjem omtrent på den tiden mine kjære besteforeldre og onkel kom på sin årlige tur fra Kalmar i Sverige. Jeg hadde fått beskjed om at jeg var kommet inn på Radioskolen på Tønsberg Navigasjonsskole, så jeg var klar over at det ble en kort ferie hjemme.

Det ble da bestemt at jeg skulle sitte på mine besteforeldre til Kalmar, og reise derfra til Tønsberg når tiden var inne. Da fikk jeg virkelig føling med de avstander de hadde kjørt i så mange år. Nå hadde jo både veier og biler blitt betydelig bedre enn de første turene. Jeg hadde rundet 19 år, men tanken på sertifikat var overhodet ikke tilstede. Behovet hadde liksom ikke vært der ennå. Etter en flott tur ned til Kalmar , fikk jeg noen fine dager der nede. Bildet ovenfor er av min kjære bestemor og meg, tatt like før jeg skulle dra mot Norge og et nytt kapittel i livet mitt.

Min søster hadde flyttet til  Porsgrunn i Telemark, og jeg hadde lyst til å dra innom der, før skoleåret startet til høsten. Billettene ble bestilt på et reisebyrå i Kalmar. Jeg fikk bare en billett og svært lite informasjon, men husker det aller meste av en reiserute av de sjeldne. Jeg kan prøve å  gjengi den i kortversjon:  Tog fra Kalmar stasjon og et togbytte før Gøteborg. Togbytte der og tog til Moss. Ferge til Horten. Buss til Tønsberg. Tog til Porsgrunn. Jeg tror det gikk nesten et døgn på den turen.  

 

Etter noen dager hos mins søster og familie, bar det tilbake til Tønsberg. Tønsberg Stasjon ble ganske så sentral i min nye tilværelse. I tillegg til min søster i Porsgrunn, så bodde og jobbet min yngste søster (som nå er død) i Sandvika og min far jobbet i Asker på anlegg. Dette kommer jeg litt tilbake til etterhvert.

Det var på Tønsberg Stasjon jeg fikk føling med hvor sterkt travmiljøet var i Tønsberg. En dag jeg og et par kompiser var i området der, kom en kar fykende og spurte om vi kunne skyve i gang bilen hans, og vi sa selvsagt ja og rigget oss til bak bilen. Men så kom en annen kar og begynte å prate hest med sjåføren, og da var alt glemt.  Vi stod der bakom bilen i noen minutter, før vi gikk, uten at gubben så ut til å merke noe som helst. 

TONSBERG, NORWAY – JULY 2007: An aerial image of Jarlsberg Travbane, Toensberg (Photo by Blom UK via Getty Images)

Jeg fikk også et visst forhold til hest og travsporten, men på en helt annen måte.Jeg måtte selvsagt ha hybel mens jeg gikk på skolen og skulle bli telegrafist. Jeg mener å huske at det ble ordnet gjennom skolen. Det var ikke så lett å Google informasjon på den tiden, så jeg ble litt overrasket over at hybelen lå såpass langt unna sentrum. Veien til venstre på bildet over, gikk oppover en bakke, og omtrent mitt i bakken hadde jeg hybel. På høyre side, på tur oppover i et to etasjes hus.Veien øverst og mot høyre går inn mot sentrum og var veeeeldig rett og laaaang…. 

Jeg gikk mellom hybel og sentrum noen ganger, men det gikk buss også. Men jeg glemte fort avstander. Hybelen var hos et eldre ektepar, som begge hadde vært sjøfolk. De var pensjonister, men jobbet av og til på et hotell på Tjøme. tror jeg. Jeg ble som en sønn i huset, med en omsorg som var beundringsverdig.  Dessverre så holdt jeg ikke kontakten etter at jeg var ferdig på skolen. Men sånn blir det ofte for mange av oss. Men på selve travbanen var jeg aldri….

Når begynte skrivetrangen min? Det er ikke godt å si, men jeg har nevnt brevskrivinga mi når jeg var til sjøs. Jeg hadde brevvenner når jeg gikk på skolen også, og husker ennå navn og adresse på i alle fall en. Bildet over er fra hybelen min i Tønsberg. Vi hadde maskinskriving på telegrafistskola, og jeg investerte i en skrivemaskin. Hvor den ble av til slutt, det aner jeg ikke. Jeg var fremdeles avholdsmann på den tiden, og drakk tydeligvis cola. Men jeg hadde begynt å røke, pipe til og med. Du kan se det til venstre på bordet, rett bak HaPå glasset. Stereoanlegget kan du se bak skrivemaskina. Den radioen hadde neppe tilfredsstilt dagens behov. Den sorte boka midt i bildet, er bibelen. Den var faktisk veldig vesentlig for meg på den tiden.

Tønsberg Navigasjonsskole holdt til i en ærverdig bygning på Haugar. Jeg tror bygningen står ennå, men Navigasjonsskolen har nok både flyttet og endret seg mye siden den gang. Jeg husker ikke så mye av selve skolegangen, bare at jeg begynte å miste interessen etter en tid. Men jeg gjennomførte hele skoleåret. I regi av sjømannsforeninga, ble det laget flere sosiale samlinger, der blant annet sykepleier elever ble invitert. På den tiden var det Hjalmar Andersen (Hjallis) som stod i spissen for de arrangementene.

Jeg ble små-kjærest med ei jente fra Sandefjord. Hun hadde sertifikat og lånte foreldrenes sin bil av og til, en Peugeot 204, tror jeg det var. Jeg spanderte henne på restaurant en gang. Jeg kan huske diskusjonen min med kelneren om alkoholfri vin, men vi fikk da en flaske til slutt. Det første jeg presterte å gjøre, var selvsagt å dunke til glasset mitt så det fløt vin utover hele bordet. Det ble aldri det store forholdet, men vi skiltes som venner. Jeg tror faktisk det var da jeg begynte å røyke pipe. 

Her er klassen min på Radioskolen. Det som slår meg i dag, er flertallet av jenter. Når jeg studerer bildet, så kan jeg huske enkelte trekk ved de fleste, men jeg husker ikke et eneste navn. Jeg har heller ikke hatt kontakt med noen av de i ettertid. Men OM det skulle være noen som drar kjensel på personer her, så hadde det vært artig å høre om det. Finner du forresten lille meg i denne flokken ?

Dette bildet har jeg stjålet på nettet. Det gir et visst inntrykk av hvordan en radiostasjon kunne være. Jeg husker ennå det aller meste av morsealfabetet. Det var en spesiell trening for å klare å ta i mot meldinger i morse. Det var en viss tidsforskyvning mellom det hjernen registrerte gjennom hørselen, og det hendene skrev ned på maskin eller papir. Jeg hadde nok bestemt meg for å droppe  sjømannslivet før skolen var ferdig.

Jeg nevnte bibelen på bildet fra hybelen min. Jeg var ganske ofte på besøk til min søster i Sandvika på den tiden. Hun var aktiv i Frelsesarmeen, og jeg deltok på flere møter og ble kjent med mange flotte mennesker. Jeg fant bildet ovenfor på nettet, og inngangen ligner svært mye på sånn som jeg husker det fra den gang. Jeg kan huske en gang det skulle være møte der, en søndag. Samtidig gikk VM eller EM på skøyter. Det endte med at møtet ble utsatt til 10.000 meteren var ferdig, og vi satt alle i ring rundt radioen, fullstendig grepet av rundetid etter rundetid etter rundetid….. Hvem vill gjort det i dag? Ja jeg bare spør…..

Mens jeg gikk der, fikk jeg innkalling til Marinen, og skulle møte på Madla i Stavanger ikke lenge etter skolen var ferdig. Det bidra nok til at jeg parkerte tanker om fremtiden. Men det parkerte ikke den kompetansen jeg hadde fått gjennom denne skolegangen….. Men det kommer jeg tilbake til senere, om du gidder å følge med på det.

Ha en flott helg på alle måter. 

#tonsberg #telegrafist #tonsbergnavigasjonsskole #frelsesarmeen

Ut på ville veier, uten virus….

I disse Korona tider er det kanskje lurt å ikke farte for mye rundt i den vide verden. 

Kanskje en tur langs en vær rik og vakker kyst hadde vært mye lurere. Men man får ingen garantier, uansett hvem man spør av “de lærde”. Da er det kanskje tryggest å bare “sole” seg i glansen av profileringen av Kystriksveien. Normalt så er den til å anbefale på det sterkeste.

Men gå kan man jo. Det anbefales i alle fall av alle, både lærde og blant oss alminnelige forståsegpåere, som skjønner at det er både sunt og godt å få rørt på en gammel skrott. På fottøyet skjemmes ingen, det er jo dette bildet utenfor Fot klinikken på Rognan et solid bevis for. 

Øjjj,, ja så var det føret da. Kanskje man skulle ta litt hensyn til det! Når hele det Norske Helsevesen har inngravert “Korona-fokus” i panna si, så er det neppe lurt å legge opp til noen saltomoraler med knallhardt nedfall.

Av en eller annen merkelig grunn så er det lårhalsen som får trøkket i sånne situasjoner. Kan det være at mellompartiet i skrotten har en bedre avtale med tyngdekrafta, eller hva? Jeg bare undres…..

Men se her hva jeg fant i en kasse rett innenfor døra på Røde Kors Omsorg sin koselige kafè og bruktbutikk på Rognan. Kanskje det, kanskje, tenkte gubben! Men du kan tro han ombestemte seg fort! For det første så vet man jo aldri hvilken smitte som er avleiret inni og utenpå.

Men jeg husker godt i mine unge dager når jeg skulle prøve meg på denne typen aktivitet. Da fikk jeg klare meldinger, som jeg aldri oppfattet som mobbing, bare et vennlig hint: “Du e steike hjulbeint når du går på skøyta…”. Tar man et hint, så tar man et hint……

Og hint får man i disse tider. Jeg har aldri før hørt så mange høytstående og kvalifiserte “Helsemennesker” fortelle ommat og ommat, om hvordan man skal nyse og vaske hender og bruke Antibac. Det er jo vel og bra, jeg må bare innrømme at jeg er ikke av de flinkeste med å finne verken armhula eller albuen, når nysen kommer fykende.

Men så var det Antibac’en. Den var jo ikke å oppdrive på Apoteket, og på nettet? – Ja du kan jo studere bildet ovenfor….. Sånn var det med den saken. Jeg skulle jo egentlig ha desinfisert tastaturet før jeg begynte å skrive…. 

Nei du verden. Det er ikke enkelt dette her. Da er det sikkert best å tryggest og børste støvet av Tredemølla og dra den frem til vinduet på loftet! Så kan man se ut og traske så mye man bare vil og uten risiko. I alle fall så liten som overhodet mulig! Sjansen for at formen stiger i takt med sola og dagslyset er faktisk til stede!

Når økta er over så kan man slå seg på brøstet og ta seg en “Slankekopp” med god samvittighet 😀

 

Jiippiii, da var saken klar, det finnes alltid en utvei, bare man prøver. 

Goodbye Norway, ut i verden i Mitt Liv…

Den 19. oktober 1966, ble mønstrings papirene klare og underskrevet. Det var ombord i Gann, jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått hyre på en ganske ny båt som het M/T Sydfonn. Et spesialskip for frakting av gass i flytende form. Du kan lese historien til M/T Sydfonn om du klikker HER. Du finner linker til alle innleggene om Mitt Liv, om du klikker HER.

Dette bildet har jeg tatt, og mener bestemt det var i Lake Charles i USA. Der kjøpte jeg et enkelt fotoapparat, men dessverre finner jeg ikke så veldig mange bilder. Men fortellingen om denne epoken i Mitt Liv startet lenge før det…..

Det var mye som skulle ordnes, men med god hjelp fra Gann. Pass måtte jeg ha og hyrekontrakt og Sjøfartsbevis måtte også ordnes. Jeg husker ennå ordene på Stavanger Politistasjon, når jeg var der for å få pass: “Du er jo nødt til å vokse mer, så jeg skriver 1.70 i passet”. Hvor feil kunne de ta… Men jeg har da vitterlig ikke savnet en eneste cm. Egentlig reiste førstereis gutter ut som Dekksgutter, men jeg fikk jobb som Jungmann.

Wikipedia sier litt om dette: “Jungmann var tidligere en stillingstittel i en skipsbesetning. Tre års fartstid som dekksmannskap ga rett til å mønstre som matros, og en jungmanns stilling var det andre av tre trinn i de første tre årene. Det første var dekksgutt og det tredje var lettmatros. En jungmann deltok i ordinært dekksarbeid sammen med resten av dekksmannskapet under ledelse av en styrmann eller av båtsmannen. “

Bildet er lånt på nett.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle mønstre på Sydfonn i Marseilles i Frankrike. Det betydde en flytur fra Sola via Paris og til Marseilles. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville få reisefølge med mange, for det meste av mannskapet, bortsett fra noen få og offiserene, skulle skiftes ut. Det hørtes betryggende ut for en førstereisgutt, som ikke var veldig bereist og aldri hadde flydd før.

Helt til jeg møtte “gjengen” på Sola flyplass…. Der var inntaket av alkohol i full gang. Som “organisert avholdsmann”, fikk jeg en antydning til sjokk. Drikke presset startet momentant.En relativt ung førstereisgutt, og til med nordlending – midt mellom fullbefarne sjømenn fra Rogalandsregionen, var nærmest rått parti. Men det “sprang en jævel” i meg, og jeg ga klar beskjed om at den dagen jeg skal ta en dram, så skal jeg bestemme det selv. Jeg husker ikke så mye av selve flyturen, men  jeg husker litt av mellomlandingen i Paris. Der stod en av matrosene rett opp og ned i transitthallen og pisset i buksa. Kanskje ikke den vakreste fortellingen, men det setter opplevelsene litt i perspektiv.

Vi kom imidlertid trygt frem, og jeg husker jeg stod i baugen den første kvelden og så på solnedgangen, og tenkte som så: “Nå begynner en ny epoke i mitt liv….”.

Den første turen gikk fra Marseilles og til Palermo på Sicilia og i tørrdokk. Jeg husker ikke hvor lenge vi ble liggende der, men jeg holdt meg for det meste ombord. Det kan være at jeg ikke hadde helt sansen for å være med “gjengen” når de dro på land på kvelden.

Men jeg husker at en matros som var ombord da jeg mønstret på, tok kontakt og sa at jeg sikkert var en kløpper til å legge opp bukser. Jeg svarte som sant var, at det visste jeg ikke, for jeg hadde aldri prøvd. Han kom med en bukse, i sånt tynt silkestoff – og jeg prøvde å snakke meg fra oppgaven. Han bare blåste, og sa dette fikser du. Det tok sin tid, men jeg kom i mål og mannen var fornøyd.

Det jeg brukte fritida mest til, var å skrive brev.Jeg måtte jo være ute i et år for å ha krav på gratis hjemreise. Så jeg skrev brev, masse brev. Skrivetrangen lå latent i meg, og den våknet nok til live for alvor på den tida. 

Vi fikk beskjed om at så snart vi var ferdig i tørrdokk, så skulle vi krysse Atlanteren, og gå rett til Rio de Janeiro. Vi ville være fremme akkurat til Karnevalet begynte! Det var en befrielse å forlate Palermo, og etterhvert vinke farvel til Gibraltarstredet og sette kursen mot vest. Det var en solid arbeidsinnsats i dagene på havet, for å gjøre båten så lekker som mulig til møtet med Rio og Karnevalet. Men dagen før vi ville ankomme, så ble båten omdirigert. Det føltes som jeg var i ferd med å bli vitne til mytteri ombord.

Bildet ovenfor er fra Rio, og det er jeg som har tatt det. Men det ble tatt en helt annen gang vi var innom der. 

Det var ganske mange utlendinger ombord, men jeg husker ikke navnet på de. De her to mener jeg kom fra Argentina og Uruguay. Jeg fikk tidlig lugar sammen med en herlig fyr fra Brasil. Han husker jeg navnet på, Francisco Barreto da Silva, fra Fortaleza i Brasil. Men jeg har dessverre ikke bilde av han. Han kunne ikke engelsk og jeg kunne ikke spansk/portugisisk, men vi utviklet et språk som bare vi skjønte. Vi var stort sett sammen hver gang vi gikk på land i en eller annen havn.

Etterhvert så var vi innom alle land i Sør Amerika, og gikk rundt og gjennom Mangellanstredet (Kapp Horn) i sør, og Panamakanalen i nord. De stedene vi var mest innom, og som jeg husker best – er Punta Cardon i Venezuela, Jamaica, Buenos Aires, Minatitlan i Mexico, Lake Charles i USA. Ulempen med å være på en gasstanker, var at loss- og lastestasjoner som regel lå langt unna annen bebyggelse. Selvfølgelig på grunn av eksplosjonsfaren.

Det var en spesiell opplevelse å passere Magellanstredet. Vi måtte ligge å vente et døgn før losen ga klarsignal. Da kom det en flokk med båter ut til oss og tigget tobakk. Vi tok ombord en unggutt, og jeg glemmer aldri de øynene da han fikk se film og stappet i seg den ene brødskiva etter den andre.

Dette bildet er fra Haina i den Dominikanske Republikk. Slike scener på land var ikke helt uvanlig, men jeg skal ikke utdype dette temaet noe nærmere, i alle fall ikke på en 8 mars. Jeg håper det ikke får noen konsekvenser å legge det  ut, det er tross alt over 50 år siden jeg knipset det, og poseringa fant sted. 

På dette tidspunktet var mannskapet begynt å følge med meg når vi tegnet oss for hvor mye penger vi ville ta ut når vi nærmet oss ei havn. Fra et drikkepress i starten, så endret det seg til respekt og en viss beskyttelses trang. Men så må det legges til at det var kjekt når vi skulle ta taxi ombord, at det var en som ikke hadde drukket opp alle pengene.

Akkurat der vi var i den Dominikanske Republikken, var det ganske fredelig. Men vi kunne høre geværsalver i det fjerne, og jeg mener å huske at det var en borgerkrig på gang nærmere hovedstaden. 

Her fikk jeg en “prat” med noen lokale gutter. Jeg som aldri har vært særlig flink til å svømme, ble mektig imponert av ferdighetene jeg observerte mange steder. Det så nesten ut som de var født under vann, selv om vannet og området rundt ikke så i nærheten av så innbydende ut som på bildet.

Jeg husker jeg av og til kjøpte en kasse med cola på land. Det første jeg gjorde, var å bære den ned i dusjen og spyle med varmt vann. Da krøp det frem kakerlakker i alle størrelser. Vi ble faktisk ille plaget av kakerlakker en periode. Det var ikke spesielt sjarmerende. Men vi fikk ombord et firma, et eller annet sted, som jeg ikke husker. Hva de gjorde, vet jeg ikke, men kakerlakkene var vekk.

Ellers handlet jeg fint lite. Men jeg vet at noen handlet inn klær i USA og solgte når vi kom til Mexico. Det var faktisk tollerne som var på hugget. De kom ombord og gikk gjennom hele båten. Jeg kan huske at de var innmari pågående for å få kjøpe de nylonskjortene jeg hadde i garderobeskapet. De var veldig populære, men kommer neppe på moten igjen. OM de skulle gjøre det, så ikke ha de på kokevask.

Jeg vasket nemlig klær en gang ombord. Der hadde vi en steamkjele hvor klærne ble kokt. Mens jeg holdt på, kom en matros med en dunge klær og spurte om jeg kunne ta de i samme slengen. Jeg spurte bare om alt skulle kokes, og fikk et klart ja. Den sleipe “massen” jeg dro ut av steamkjelen senere, fortalte meg “at svaret var feil”!

Dette bildet tror jeg er fra Punta Cardon i Venezuela. Jeg fikk et merkelig forhold til han karen til høyre. Jeg tror han kom rett fra jungelen i Brasil og fikk hyre ombord. Selvfølgelig var det ikke sånn, men det kunne godt vært det. Jeg gikk vakta fra 0800-1200 og fra 2000-0000 når vi var til havs. Veldig ofte når jeg kom av kveldsvakta kl tolv, så hadde Jungelgutten laget mat til meg, som regel et sammensurium i en panne. Men ganske så godt for det meste. Jeg glemmer aldri når han fant frem en flaske med Tabasco og skulle smake på den…. Da fremførte han en krigsdans i byssa, med noen beundringsverdige utbrudd, som kunne ligne på nordnorsk bannskap. 

Når vi var i Lake Charles i USA, så lastet vi flytende gass av forskjellig slag, og gikk noen turer til Minatitlan i Mexico, frem og tilbake. Som sagt så var ikke gasstankere av de minst risikofulle.

Arbeidet ombord krevde sine sikkerhets regler, for å unngå gnistdannelser. Et av mine fortrinn, om man kan kalle det for det, var at jeg slett ikke vokste en cm, som politiet i Stavanger hadde antatt. Derfor ble jeg yndlingen til Båtsmannen, når det skulle males eller gjøres noe innimellom tanker og utstyr på dekk. Jeg kom til på de aller fleste steder.

Ikke så langt fra kaiområdet i Minatitlan i Mexico, lå en Bar/Kneipe. Vi stakk av og til innom der, jeg drakk enten cola eller kaffe. En dag så fikk jeg en ananas fra datteren til innehaveren. Jeg ble jo forelsket på stedet, selv om det var så uskyldig som det bare kunne blitt. Men jubelen og oppmerksomheten i det slitte lokalet, var til å ta å føle på.

Det var forsåvidt hendelsen i bildet ovenfor også, men kanskje merkeligere. 

Lenger  oppe i selve byen, fikk vi rede på at presidenten i Mexico skulle komme på besøk. Vi så det var hengt opp girlandere og bilder over alt. Vi satte oss ned på en utekafè og kjøpte smørbrød. Jeg kan ennå kjenne smaken av smørbrødet, eller, det kan jeg ikke, for tunga var lammet lenge etterpå.

Vi som er vant med å se besøk av de kongelige i Norge, hadde forventninger til besøket av den Mexicanske presidenten, som skulle vise seg å være helt feil. Jeg rakk akkurat å få opp kameraet, når vi hørte jubelbrøl lengre nede i gata, og da kommer denne bilen i minst 70 km i timen susende forbi. Jeg må beundre de  som rakk å kaste ut konfetti før det hele var over.

Tre måneder etter at jeg mønstret på, var stuerten på jakt etter en ny 2. kokk og spurte meg om jeg ville ha jobben. Men da kom styrmannen på banen og tilbød meg opprykk til Lettmatros. Jeg takket selvsagt ja, for jeg trivdes på dekk. Jeg trivdes med å stå til rors eller på utkikk i mørke tropenetter. Jeg trivdes med hav eller land rundt meg.

Jeg trivdes i det hele tatt ombord, men jeg var veldig upopulær i et par sammenhenger. Det var ikke ofte vi fikk post ombord, men det skjedde et par ganger. Jeg kan huske en gang at sjømannspresten kom løpende på kaia og fikk slengt postsekken ombord når vi var på tur derfra. Men når posten skulle fordeles, så stakk jeg av med “halvparten” av brevene, til alle andre sin ergrelse. Jeg prøvde å si at den som skriver brev, får brev, men det hjalp fint lite i øyeblikket for de som var mest skuffet.

På denne tiden, hadde jeg begynt å tenke fremover. Jeg fikk god kontakt med telegrafisten ombord, ei ganske ung jente som var gift med 2 styrmannen jeg gikk på vakt med. Interessen for telegrafist jobben vokste, og jeg bestemte meg for å ta telegrafistskolen fra høsten av. Kapteinen ordnet det sånn at jeg skulle få mønstre av Sydfonn i Lake Charles, og mønstre ombord i Krossfonn, en båt i samme rederiet, som lå i New Orleans og skulle gå over til Europa. Jeg mønstret av sammen med en Belgier, som hadde vært ombord i to år. Han skulle bli med samme båten over til Europa, men som passasjer.

Bildet er lånt på nett.

Jeg glemmer ikke den dagen vi skulle ta bussen til New Orleans. Jeg kom tidlig opp i byssa, og der lå han avdrukken på en benk, og to års hyre i kontanter lå i en pose på bordet. Jeg tok vare på pengene. Når vi omsider fikk liv i mannen, ble han likblek da han skjønte situasjonen. Jeg har aldri sett større takknemlighet enn da jeg fortalte at jeg hadde tatt vare på pengene hans. Jeg tror han betalte bussen og tok meg med utpå en Jazzklubb når vi kom frem til New Orleans, det mener jeg å huske i alle fall.

Bildet er lånt på nett. 

Jeg må bare innrømme at arbeidslysten fra New Orleans og over til Liverpool i England var laber. Jeg var under press for å bli med over til Antwerpen også, og var lovt gratis hjemreise om jeg gjorde det. Men jeg lengtet hjem og ville hjem… Det endte med at jeg ble satt til å vaske ned maskinrommet fra taket og ned. Om du ikke har vært borti sånn svart, seig sot før, så hold deg unna! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg dusjet, før jeg endelig stod på kaia i Liverpool og ventet på drosje til flyplassen. Der dukket tollerne også opp, men av en helt annen kaliber enn de Meksikanske. De snudde både skipssekken og annen bagasje på hodet, og skjønte ikke hvorfor de bare fant noen få pakker sigaretter jeg hadde kjøpt til søsteren mine. Og ikke så mye som en flaske pils. 

Men jeg slapp unna og kom meg med flyet til Oslo. Der måtte jeg overnatte på hotell, før jeg fikk fly hjemover. Jeg glemmer ikke da jeg våknet og så det svarte merket etter hodet mitt på puta…. 

At det skulle bli mitt “punktum” med sjømannslivet, ante jeg ingenting om akkurat da. 

 

Tusen takk for følget!

 

Gratulerer med dagen…

En modifisert reprise fra tidligere, håper det går greit 🙂 

Denne står utenfor Saltstraumen Hotell.

Ho sett dær og stirra, med blikk i mot sør.

Iskald og naken, sjøl om det snør.

Ka e’ da som skjules i tanka og sinn?

Håp eller længsel , tåra på kinn?

Ho sett dær så stille, og kræv’ ingenteng.

Kanskje det spira den tanken VI treng?

 

Denne finner du i Bibelparken i Vesterfjæra på Rognan.

Så vakker, i ramme av snø og fjell.

Symbol på en kamp som er på hell?

Kunne ho snakke, fortelle og si.

Ville du da bare gå forbi? 

Se bare litt, bare en gang til.

Kan det vel være det minste tvil?

Et symbol på at alt i vårt vakre land.

Er skapt for å ære HVER kvinne og mann. 

Denne står også utenfor Saltstraumen Hotell. 

Høyreist hun rager som snødekte fjell.

Stolt som de mange som reiste seg opp.

Kampen som startet må ikke ta kveld.

Faner og flagg må heises på topp.

Verden blir mindre, men uretten øker.

Hold fast i de hender som lengter og søker. 

Denne står utenfor Nordlandssykehuset.

De bygde vårt land til velmaktens tinde.

Fra harde tider for mann og kvinne.

Nå må vi ikke bygge oss inne.

Grusomme skjebner vil aldri forsvinne.

Grenser kan stenges, men aldri i hjerte’!

Løft håpets fane mot urett og smerte!

 

Gratulerer med dagen!

Du herlige mars…

Et ørlite språkkurs på en lørdag.

Rart hva man fenges av, men sånn er det når linseøynene sveiper rundt som mine gjør til tider.

Det skulle stått dato også.

Bildet ble tatt på Røkland Skole på torsdag 5 mars faktisk, da jeg var på sangøvelse der. 

Jeg leser om krokus og hestehov, ja til og med blåveis i blogg etter blogg rundt om i  landet. Jeg titter desperat ut av kjøkkenvinduet her, men ser ikke snurten av et grønnskjær en gang….

Om jeg lukker øynene og drømmer litt, kan jeg se dette……

Sånn var det utenfor døra her i går kveld. Det er da man syns det egentlig er ganske godt å være inne. Klikk i bildet over og rull film…..

Men så kom lørdagen, sola tittet frem igjen, og da ble det en liten tur ut.

Eller det var jo “Làvvardat”, eller var det “Saturday”?

“Navnet skjemmer ingen.”

Ha en nydelig dag der du befinner deg. 😀